Det morsomme med kreative prosesser er at jeg ikke alltid vet når de begynte eller hvor de vil ende. Hva var det som starta det hele, at en tanke, et bilde, en tekst eller hendelse gjør at du kverner videre og får nye innfallsvinkler rundt det samme temaet?
Jeg har hatt ugler på hjernen en tid nå.
For snart 3 år siden skulle jeg kjøpe gave til nyfødte Erik og falt pladask for en body med bilde av 3 naivt tegna ugler med teksten ”Ho-ho-in the forest”.
Jeg kjøpte den og etterpå begynte jeg å tenke på et dikt av Arild Nyquist som jeg er veldig glad i, ”Ugledikt II.”
Jeg kom på at da Signe, datteren min, ble født, fikk hun en Kåre Øijord-litografi av Petter og Elisabeth Øijord.
Her følger det med en liten historie, for da Signe var ca 25 år og fortsatt bodde hjemme for en periode, banka det på døra en vårlig søndag hun var alene hjemme. Der stod det en eldre mann som lurte på om han kunne få låne en spade. Bilen hans hadde satt seg fast i søla, og han måtte grave seg løs. Han kikket inn i gangen og så noen bilder som Bernt hadde lagd, som han beskjedent hadde kommentert med at han tegnet og malte litt selv også.
Søndagen etter banka det på døra. Jeg åpna, og der stod det en gammel, litt sjenert mann og fortalte at han gjerne ville gi noe til den hjelpsomme jenta som hjalp ham forrige helg. Han ga meg en papirrull, som jeg bretta ut, og så at det var en litografi av Kåre Øijord. Er du faren til Petter? Da måtte jeg jo vise ham bildet Signe fikk da hun ble født. Jeg må innrømme at jeg er veldig glad i den historien.
Videre tenkte jeg på hvor fantastisk det var å få den gaven da Signe ble født, så fint å få kunst i fødselsgave. Kanskje alle barn burde få kunst når de ble født?
Ønsk barna velkommen til verden, som kunstsamler!
Jeg spurte Mona Sundelius om hun kunne tenke seg et maleoppdrag med å illustrere «Ugledikt II» som fødselsgave, og det kunne hun. En nydelig, liten ugleunge ble det.
Jeg har fått tillatelse til å vise bildene her:
Jeg har store problemer med å gå forbi en hobbybutikk. Må alltid inn å kikke og kommer hjem med alskens nyttige og unyttige ting. På Panduro fant jeg en ferdig ugletrykk-kloss som jeg syntes var ganske søt. Jeg så for meg alskens produkter, men etter et par gangers bruk gikk de løse delene opp i liminga under vask og ble borte. Men litt nytte gjorde den allikevel. Jeg fikk trykket og sydd 2 putetrekk og en lomme på en barnekjole.
Jeg har alltid syntes det har vært morsomt å prøve ut nye teknikker, og er nok en utstyrsfreak, omtrent som enkelte menn har det med verktøy. For en tid tilbake fikk jeg en nålefiltmaskin av Bernt, samboeren min gjennom 26 år. Da hadde jeg eksperimentert en del med nunofilt (tove med merinoull på silke eller andre tynne stoffer) og også tredimensjonale ting med nål og ull.
Nå ville jeg teste ut nålefiltmaskinen med ull på filt. Jeg kjøpte vanlig, billig filt på Stoff & Stil. Jeg klipte til en babyjakke og nålefilta ulla på. Underveis, mens jeg dekket filten med blå ull var det en ugle som ville bli med, dermed ble det ”ugler i mosen”.
Var spent på hvordan det ville gå å vaske den, men det gikk helt greit med håndvask og Milo.
Signe har ei venninne, Nina, som er dyrlege. En søndag i februar kom de på besøk og Nina klipte katten vår, Tove. En veldig vakker, langhåret pus, som dessverre får problemer med pelsen i perioder. Den tover seg, og blir til store klumper som blir umulig å børste ut etter hvert. Da kommer Nina, bedøver den og klipper og børster til pelsen blir fin igjen. Det er bare helt utrolig hvor mye hår det er på den katten. Hun ser ut som en sau på magen. Etter klippen og stellet lå det igjen en stor haug på bordet.
I perioder, når jeg ikke har annet å finne på tover og nålefilter jeg fugler, og med den haugen med kattehår begynte jeg å lure på om det gikk an å filte med den. Jeg fant fram ei filtenål og et isoporegg og begynte å dekke det med hår.
”Det spørs om det ikke må bli ei ugle” sa jeg. ”Ja, ei KATT-ugle!” svarte Signe kjapt, og det ble det. Kattehår må ha noen merkelige, luftige egenskaper, for da den var ferdig var det ikke mer igjen av den store haugen med ull på bordet.
 |
Ullprodusenten Tove
|
Disse ugleprosjektene har foregått over en lang periode, men etter kattugla ble jeg hekta igjen. Vet ikke helt hva som foregår inni hodet mitt bestandig, men mens jeg stod og pussa tenner med brillene på, dukka det plutselig opp en tanke om at jeg måtte lage ugle-sett også. Det begynner kanskje å bli litt enspora etter hvert, men tankene fortsetter å spinne rundt ugler. Hvordan kunne jeg glemme burugla?
Men så skjer det som ofte skjer: Plutselig ser jeg ugler overalt. I interiørblader, på stoffer, på klær (det var jo egentlig det det hele begynte med) og jeg går lei. "Ugle-sett" ble halvferdig og burugla ligger på vent til jeg får "ånden" over meg igjen.
